Mandag 1. juni 2021 måtte vi la vår kjæreste Fant slippe. Det etterlater et smertelig savn og tomrom, men også ufattelig mange gode minner. Han ble over 15 år gammel, og var en hund med en fantastisk karakter og dertil velsignet med god helse. Jeg får derfor lyst å dele noen minner med NSBK, som innspill og i takknemlighet for arbeidet avlsrådet har gjort for å få fram slike hunder.
Fant er registret som Yasir Fant f. 03.03.2006, og kom fra oppdretter Marit Johansen på Vestli i Oslo, som da var leder i NSBK gruppe Oslo/Akershus. Jeg ser med dobbelt vemod at hun står registrert under «medlemmer med Hederstegn og Æresmedlemskap som er gått bort». Marit drev en liten familiekennel, Y-kullet som Fant var en del av vokste opp på stuegulvet tett på folk og de andre voksne hundene. Det stabbet ei «tante» rundt på 17 år! De gangene jeg var innom holdt Marit alltid på med pelsstell av egne eller andres hunder på strykebrettet! Hun hjalp meg det første året, og jeg har siden alltid stelt ham selv. Det gir en helt egen kontakt med hunden, og disse gode minnene sitter i hendene mine nå. Marit ville nok ikke tilgitt meg at jeg gav opp nappingen, men jeg holdt ham i vakker Schnauzer form, med et praktfullt skjegg og snibelbart. Han sto alltid på fire stive bein, med halen strunt opp som en værpinne i høytrykk, og fast blikk under strie bryn. Jeg har aldri stilt ham, litt synd, for han hadde en flott form og positur! Men Fant var først og fremst en familiehund, som deltok i alle våre aktiviteter i den fasen av livet fra barna flytter ut og fram mot pensjon. Hvis jeg angrer på noe, så er det at jeg ikke trente ham som «kantarell»-hund, han skulle fortjent noen skikkelige oppgaver. Men han har hatt et langt, rikt liv med oss i alle våre aktiviteter.
Vi hadde tidligere erfaring fra to Retrievere, og trodde vi kunne hund. Men Fant var viljesterk, med interesse for dyrespor, og dertil en alfa-hann som stadig skulle yppe seg på andre hannhunder – jo større jo bedre. Han var meg altså en hard nøtt, men alt dette var kombinert med en veldig hengivenhet til meg spesielt, og folk generelt. Han ble sent moden; jeg tror nok mennesker rundt meg syntes jeg styra fælt med den hunden, men vi knyttet de varmeste bånd. Interesse for folk så jeg tidlig i ham. Vi var hos Marit og valgte ut valp da han var tre uker, og hun bandt da en blå hyssing rundt halsen hans som skulle skille ham ut. Da jeg kom tilbake for henting, sto jeg først hos Marit og pratet litt mens hun nappet en hund. Så blir jeg var en liten tasselyd, og får øye på en liten nysgjerrig fyr på dørstokken, som står og titter med hodet på skrå – med blå hyssing! Det var min hund det!
Fant har delt alle våre turer på sjøen, i skog og mark og på fjellet. Vi hentet Fant 1.mai helgen for 15 år siden, og kjørte ham rett på Sørlandet. Han sov som en stein til det var 3 km igjen, da først gråt han sårt etter mor og søsken. Men det var fort glemt for alt det spennende som var å bli kjent med. Flytevesten hans var litt for stor, så han tippet utfor bryggekanten og rett til sjøs, men det tok han på strak labb! Åtte uker gammel sto han forundret og snuste ned i et hull i dørken på snekka, der det prustet og dunket! Inntil han var to år løp han etter meg på ridetur på islandshesten min, men så tok sporhunden i ham over, og han stakk til skogs. Så fikk han juling av andre hannhunder, og det endte med at jeg holdt ham i bånd. Jeg klarte ikke å sosialisere ham med andre hunder, det er jeg lei for. Men med folk fungerte han veldig godt. I sin lille islender strikket av en hestevenninne har han vært masse ute og med overalt. Etter at vi kjøpte hytte på fjellet for fem år siden har også turene blitt mye lengre, senest i fjor gikk han turer på opp mot 15 km, og lærte seg å finne vann i bekker og dele matpakka med oss. Ikke for at han tigget sånn dumt, siklende. Han bare så insisterende på oss, brukte en av sine mange «snakke»-lyder, og de siste årene fikk han det som han ville. Vi var buddies!
Fant var veldig rolig i bil, han sov alltid ved føttene mine innerst foran passasjersetet, og har vært med bilturer gjennom Tyskland til Sveits, Italia og Frankrike flere ganger. Ja, jeg vet han burde ligge i bur, men den lille risken tok jeg for kosen. Han har også fløyet til Spania to ganger, men måtte grunnet sine 9,1 kg inn i bur i flykroppen. Det likte jeg dårlig, selv om det gikk bra. En venninne kaller Fant en skikkelig Doggetrotter 😊 Jeg synes førøvrig navnet på PET passport er festlig: «Pass for hund, katt og ilder». Fant sitt pass inneholder stempel fra dyrleger over hele Europa. Han fikk til og med julekort fra dem! For en psyke det var på den hunden!
Ja, Fant har vært en sunn hund. Jeg ødela jo stri-pelsen ved å klippe ham, så kram snø festet seg i store baller på skitur. Det løste vi ved en overtrekks-dress. Han hadde sunne poter, sjeldent trengte vi potesokker på tur. Vi hadde noen utfordringer med hårsekkbetennelse, men det løste seg etter at «far» begynte å såpe ham inn med Lactacyd under det ukentlige badet. Ørene måtte nappes jevnlig, tenner pusses og tannkjøtt masseres med Corsodyl. Han ble syk av betennelse i bukspyttkjertelen i en alder av 11 år, men fikk det aldri igjen. I en alder av 14 år fikk han anfall av Vestibulært syndrom, men kom seg overraskende bra av det også. Han var døv de siste par årene, men hadde veldig godt syn hele livet, og ypperlig luktesans. Det som til slutt tok ham var forkalkninger i ryggen, og minkende muskelmasse i bakpartiet. Jeg merket det de siste par ukene at han sakket bakut på tur og at halen for første gang hang ned. Det kulminerte med plutselige og tydelige smerter i ryggen, han klarte ikke å hverken stå, sitte eller ligge, og ynket seg fælt. Da er det ikke noe å nøle med, som hundens beste venn og beskytter er det vår oppgave å la dem slippe – enda så ufattelig vondt det er. Heldigvis har det skjedd mye med innsovningsmedisin de siste årene. Fant fikk sovne inn i mine armer med «far» ved siden av, og alt gikk rolig for seg – en verdig død var det. Jeg vil ha ham separat kremert i en krukke som skal graves ned på hytta på stedet der han elsket å stå og se utover vannet – obersten!
Takk til Fant, min beste venn – jeg finner aldri en som deg igjen – alltid i mitt hjerte
Så hva nå? Jeg må ha den mest akutte sorgen utav kroppen, slik at jeg kan glede meg over minnene. Akkurat nå er jeg sønderknust. Så tenker jeg at jeg alltid vil ha hund, og at en dag vil det vokse fram et nytt vennskap, som ikke tar Fant sin plass i hjertet mitt, men en ny plass. Jeg tenker at jeg kanskje bør ha en hund som egner seg litt bedre på fjellet. Men samtidig fungerte det jo godt med Fant også der, og det gror fram et ønske om å få vite om det er noen blodsbånd til Fant der ute. Marit var en oppdretter etter mitt hjerte, hvem har avlet videre på hennes hunder? Finnes det en liten familiedrevet kennel som er opptatt av å prege valpene på folk, og fokuserer på gemytt og helse like mye som på eksteriør? En ny valp, en tispe denne gang, som har litt av Fant i seg, men som er helt seg selv? Vår tid på jorden er så kort, det gjelder å ordne seg slik at man bringer fram det beste i seg selv. Fant har bragt fram det beste i meg, og jeg trenger en hund ved min side – og mannen min da!
Hilde M. Olerud
hilde@olerud.net
92265019
